Det er ikke lett å riste av seg en slik følelse som jeg fikk i går, det henger ofte igjen når en skal møte andre mennesker.
Jeg klarer kanskje også å se hvorfor jeg reagerer slik jeg gjorde.
Det og bli avfeid slik som i går gjør vondt, det gjør at en føler ser verdiløs.
Når jeg var barn så var min mening ingenting verdt og min stemme ble ikke hørt.
Nå sitter jeg å gruer meg til å møte de andre 5 som jeg skal ri oppvisning sammen med om 3 uker.
Dette kan jeg ingenting om og tenker at jeg har lite å bidra med og etter gårsdagen er den følelsen ganske sterk.
Men har jeg sagt A så får jeg si B og møte opp, dette skal jo bare være for moro skyld og kanskje klarer vi å vise at hesterasen vi rir er noe mer enn en raggete gangartshest.