Gjennomført

I helgen hadde jeg meldt meg på timer hos en rideinstruktør som kommer hit 1 gang i måneden.
Hun er utrolig dyktig og klarer faktisk å få alle til å føle at de mestrer noe.
Angsten var utrolig høy begge dagene, men jeg gjennomførte.
Jeg fikk også mye ros på hvor rolig hesten min har blitt, så noe riktig har jeg vel gjort i sommer.
Det er mange "hyggelige" mennesker på stallen, men jeg setter det i anførselstegn.
Alle sier hei til nesten alle så vidt jeg vet, men at det finnes en del baksnakking det gjør det.
Det er alltids noen uansett hvor du bor som klarer å få inn et stikk sagt på en hyggelig måte, og er det noe vi kvinner spesielt er flinke til så er det vel akkurat det.
Jeg hadde aldri sittet på en hest før jeg var 45 år, så nei jeg kan ikke så veldig mye om dressur, utstyr, ridning osv.
Noen ganger eller ganske ofte det siste året så har jeg sett etter en annen stall og et annet sted og bo.
Når en har en selvfølelse og et selvbilde som det jeg har så tror jeg kanskje ikke dette er den rette plassen.
Det rare er at når jeg har vært på fjellet i 3 måneder så har alle lurt på om jeg ikke har følt meg alene.
For mange er jo det å være alene det samme som å være ensom.
Jeg trives godt med å være alene, men her hvor jeg bor så føler jeg meg også ensom, selv om det er mennesker på gården stort sett hele dagen.
Nei jeg burde ikke sutre, jeg er tross alt heldig som bor på samme sted som jeg har hesten min.
Hesten godtar meg på godt og vondt og bryr seg ikke om jeg er uføretrygdet eller om turen er kort eller lang