Kaos

Det ble kaos i topplokket etter gårsdagens svar, men kaos burde jeg jo være vant til så det går sikkert greit.
Jeg skulle virkelig ønske at det å velge livet var lett, men det er det ikke, det er faktisk ganske vanskelig akkurat nå, spesielt siden jeg har satt en dato.
Noen av grunnene til at jeg setter en dato er jo at jeg kanskje kan klare å holde ut, at det kanskje finnes hjelp der ute et sted.
Noen ganger så skulle jeg ønske at noen bare hadde holdt rundt meg og sagt at dette går bra, men siden jeg er så redd for berøring så er det ingen som tør det eller ikke jeg.

Jeg får bruke noen av de strategiene jeg har, alarm på telefon osv, hesten, "rommet" mitt osv.
I dag skal jeg på en lengre ridetur sammen med en annen dame, det blir sikkert helt OK bare jeg kommer meg ut.
Det pleier å bli OK stort sett, men jeg lurer på hvor mange opplevelser jeg må ha av at ting blir OK før jeg slutter å grue meg.
Selvtillit og selvbilde er ikke på topp, jeg kan vel si at det er på minussiden.
Jeg klarer ikke å tro på at noen kan like meg med min historie, og derfor snakker jeg veldig sjelden om den.
I sommer var vel første gang jeg var helt ærlig fra begynnelsen med 2 for meg helt fremmede mennesker og det gikk jo bra.
Jeg ble ikke dømt og fikk ikke disse blikkene som man ofte får når en sier at man har en psykisk lidelse og er ufør pga av den.
Arrene på sjela synes jo ikke, kun de på armene og beina.
Jeg tenker aldri over arrene mine fordi de er på en måte ikke meg, den armen er på en måte ikke min, den tilhører en annen del av meg.
Jeg lurer på hvordan jeg vil reagere hvis den armen noen gang blir "min".
Nei jeg får satse på at litt heste terapi vil hjelpe meg gjennom noen timer.