Dette skrev jeg sommeren 2005 mens jeg var på ferie, det ga ingen mening da, det virket bare rart på meg.
Jeg ser henne
Jeg ser henne, hun sitter naken og
såret, hun er bare et barn. Det er bare jeg som ser henne for hun er meg, og
jeg er hun.
Jeg ser henne som barn, redd, forvirret, og såret. Hun er alene med seg selv.
Jeg ser henne ta på seg maskene sine, den umulige, den slemme, og den uregjerlige. Når hun tar på seg maskene sine er det ingen som ser henne, heller ikke jeg. Hun ser ikke det sårede barnet som følger henne som en skygge
Jeg ser henne bli ungdom, og igjen bli sviktet, sviktet av de som burde stått henne nærmest. Jeg ser henne falle, men hun reiser seg gang på gang. Hun ser ikke det sårede barnet som følger henne som en skygge.
Jeg ser henne bli mor, jeg ser gleden hennes, over barnet, undringen, over at noe så uskyldig har kommet fra henne, men hun ser ikke det sårede barnet følge henne som en skygge. Hun ser ikke det ikke.
Jeg ser henne falle, men hun reiser seg, hun ser ikke det sårede barnet som er der, som en skygge som følger henne hvor hun enn går.
Jeg ser henne finne kjærligheten, gleden over den, men det sårede barnet følger henne som en skygge, en skygge hun ikke ser.
Jeg ser henne klatre i de høyeste fjell, jeg ser henne snuble, hun ser ikke at det er det sårede barnet hun snubler over. Hun ser ikke det ikke.
Jeg ser henne falle, hun har hatt mange fall, og fått mange sår og stygge arr, hun ser ikke det sårede barnet som følger henne som en skygge. Hun ser ikke det ikke
Jeg ser henne falle og maskene som faller av, hun ser det sårede barnet som har fulgt henne som en skygge gjennom hele livet. Denne gangen skjønner hun at hun er det sårede barnet, men nå er det for sent, hun orker ikke reise seg.
Jeg ser henne som barn, redd, forvirret, og såret. Hun er alene med seg selv.
Jeg ser henne ta på seg maskene sine, den umulige, den slemme, og den uregjerlige. Når hun tar på seg maskene sine er det ingen som ser henne, heller ikke jeg. Hun ser ikke det sårede barnet som følger henne som en skygge
Jeg ser henne bli ungdom, og igjen bli sviktet, sviktet av de som burde stått henne nærmest. Jeg ser henne falle, men hun reiser seg gang på gang. Hun ser ikke det sårede barnet som følger henne som en skygge.
Jeg ser henne bli mor, jeg ser gleden hennes, over barnet, undringen, over at noe så uskyldig har kommet fra henne, men hun ser ikke det sårede barnet følge henne som en skygge. Hun ser ikke det ikke.
Jeg ser henne falle, men hun reiser seg, hun ser ikke det sårede barnet som er der, som en skygge som følger henne hvor hun enn går.
Jeg ser henne finne kjærligheten, gleden over den, men det sårede barnet følger henne som en skygge, en skygge hun ikke ser.
Jeg ser henne klatre i de høyeste fjell, jeg ser henne snuble, hun ser ikke at det er det sårede barnet hun snubler over. Hun ser ikke det ikke.
Jeg ser henne falle, hun har hatt mange fall, og fått mange sår og stygge arr, hun ser ikke det sårede barnet som følger henne som en skygge. Hun ser ikke det ikke
Jeg ser henne falle og maskene som faller av, hun ser det sårede barnet som har fulgt henne som en skygge gjennom hele livet. Denne gangen skjønner hun at hun er det sårede barnet, men nå er det for sent, hun orker ikke reise seg.
Skrevet sommerferien 2005
Dette gir gjenklang hos meg. Sterk gjenklang, fordi jeg selv har møtt mitt sårede barn.
SvarSlettVarme tanker -
Takk for kommentaren, det er synd det gir gjenklang. Hva gjør vi med disse sårede barna?
SlettMin hjelper viste ekte omsorg og spurte barnet hva det ville. Og tålte mistenksomhet, redsel, skam og alt som barnet bar på og som det trengte at noen tålte. Ga seg ikke.
SlettEtter hvert klarte jeg selv som voksen å kommunisere med barnet. Og gradvis aksepterer jeg barnet, mer og mer, merker jeg.
Min hjelper var en venn, som riktignok er hjelperutdannet, det er jeg også.
Jeg tror mennesker som har erfaringer og som er stasjonert i seg selv kan være til hjelp. Jeg ser du skriver om det i ditt siste innlegg.