Det hender jeg blir frustrert over min egen familie, vanligvis pleier jeg bare å bite det i meg, men i dag gikk det ikke.
Det å diskutere på et normalt nivå er ikke lenger mulig, når den du snakker med sier at dette vil ikke vedkommende diskutere/snakke om.
I dag rant det litt over for meg og jeg sa det virker for meg som du ikke vil diskutere eller snakke om noe som helst.
Det såret nok vedkommende selv om jeg sa det i en rolig tone.
Jeg sitter i etterkant og tenker hva i all verden skal jeg snakke om eller diskutere, og denne gangen var det ikke min psykiske form som var tema, for den vet jeg er et ikketema.
Det er et tema jeg holder meg langt unna, og hvis jeg får spørsmål om det så får vedkommende det svaret hun ønsker.
Det blir litt innholdsløst å bare snakke om barnebarnet mitt, selv om han er verdens flotteste.
Jeg føler at jeg går i et minefelt når vi er sammen og det gjør at jeg holder meg unna.
Det er ikke vanskelig for meg å se at hun sliter med å forholde seg til meg og min psykdom, og jeg har flere ganger anbefalt henne om å få en å snakke med angående dette.
Sist gang jeg nevnte det så fikk jeg bare beskjed om at dette hadde jeg sagt før og behøvde ikke å si det noe mer.
Jeg skjønner at det er vanskelig å forholde seg til nære pårørende med psykisk lidelse, men noen ganger skulle jeg ønske litt mer forståelse for at jeg er noe mer enn en mor med psykisk lidelse.
Resultatet etter et besøk blir at jeg føler meg utslitt av å veie mine ord på gullvekt før jeg sier noe så det blir en ond sirkel som er vanskelig å komme ut av.
Jeg gjenkjenner deler av dette fra noen av mine nærmeste relasjoner tidligere. Det er vanskelig.
SvarSlettKlem
Takk Bibbi, ja dette er vanskelige ting, og mye fordi jeg føler så mye skyld, og med det gjør at jeg på en måte ikke har "talerett"
SlettDu skriver i svaret ditt over her at du føler skyld. Så jeg tenker at jeg vil fortelle deg at det trenger du ikke å føle. Like lite som du trengte å føle skyld over en fysisk sykdom. Om det er psykbiten du mente. Å la skyld styre valgene en tar fører neppe noe godt med seg i lengden.
SvarSlettDet er ikke slik at det MÅ være umulig for familiemedlemmer å snakke sammen om vanskelige ting. Noen klarer det. Om dere ikke klarer det så bærer du neppe alt ansvaret for det alene.
Det er likevel slik at en ikke kan prate med alle om alt. Og i hvert fall ikke sine barn. Kanskje det går å finne temaer som ikke provoserer. Kanskje noe som dreier seg om din datters liv. Forsøke å få henne til å fortelle mer enn å lytte. Eller kanskje du bør fokusere på noe mer generelt en periode, om dere slitere litt nå. Og så kan du heller prate om det vanskelige i ditt liv med noen andre. Jeg har også barn, men jeg snakker heller om deres liv når vi er sammen enn hva som er vanskelig i mitt. Eller vi snakker om noe helt annet. Og snakker jeg om mitt liv forsøker jeg å fokusere på det positive. Så får jeg heller ta det vanskelige med noen andre.
Ha en fin dag.:)
Bjørn
Jeg snakker ikke med min datter om min psykiske lidelse, for det er et ikke-tema og det er helt greit.
SlettJeg kan forstå at du tolker det jeg skrev på denne måten
Det vi "diskuterte" eller snakket om var egentlig ikke noe vanskelig tema heller og det handlet ikke om meg
Vi snakket fag, for vi har med samme utdanning og selv om jeg er uføretrygdet så har jeg fortsatt interessen for faget mitt.
Utfordringen er at så fort jeg ytrer en mening som kanskje ikke samsvarer med hennes så kommer denne at hun ønsker ikke å diskutere dette.