Ønskeliste

• Ønske om å leve, ikke bare overleve
• Ønske om å bli enig med alle meg
• Ønske om å kunne legge fortiden bak meg og vite med hele meg at den er over
• Ønske om å kunne være til nytte for andre

Jeg tror ikke på at verden vil bli såkalt rosenrød og at jeg vil bli lykkelig for resten av livet.
Jeg vet at livet består i oppturer og nedturer og at ingen er lykkelig hele tiden.
Det jeg også vet er at de fleste mennesker kanskje ikke slites mellom valget liv eller død.
Mange mener at det er lett å velge døden, tro meg det finnes ikke en som velger døden uten og ha tenkt seg om både 1 og 30 ganger.
Jeg føler at jeg har opplevd veldig sjelden at noen behandlere har tatt dette temaet på alvor.
Jo de er veldig opptatt av å forhindre selvmord og da spesielt på psykehusene for hvis det skjer på psykehuset så får de jo en skrape
At pasienter blir skrevet ut etter et selvmordsforsøk uten tilgang på hjelp er ikke lenger så uvanlig, dette har jeg selv opplevd.
Dette er at tabuområde også i psykiatrien, jeg tenker det er så mye de kunne gjort anderledes.
De driver med brannslokking, men ikke etterslokking, de er ikke med på å prosessen i etterkant.
Hvis du er en selvskadene og suicid person så er du uønsket på de lokale DPS ergo så er det akuttpsykiatriske avdelinger som får disse personene, og vi blir det de kaller svingdørspasienter.
Når jeg tenker over min egen opplevelse av psykiatrien så er ikke den god.
Mange som jobber innenfor det systemet tror de vet best om hva slags behandling som passer for akkurat deg, og det uten å spørre deg.
Jeg skrev et litt ironisk innlegg om det for noen måneder siden
 https://www.blogger.com/blogger.g?blogID=6684754286558047885#editor/target=post;postID=4789303325276647376;onPublishedMenu=allposts;onClosedMenu=allposts;postNum=66;src=postname
Uansett hva slags diagnose vi har så er vi alle enkeltindivider med hver vår historie, men diagnosene blir like og satt på spissen så blir alle med samme diagnose behandlet på eksakt samme måte, selv om historiene våre er forskjellig
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre tenk på barna dine, hva med de hvis du tar livet av deg.
Jeg kjenner bare frustrasjonen vokse, ja nettopp barna mine.
I mine mørke stunder så er tanken på at barna mine har det bedre uten meg og min psykdom og det beste ville være at de fikk sørge ved en grav og ikke gå rundt å være redd for hva som kan hende.
Tenk på det som gjør deg glad er et annen variant.
 Problemet med det utsagnet er når angsten og marerittene blir så store at du ikke får til å gjøre det som gjør deg glad, hva da?
Dette går over det vil bli bedre, ja jeg har hørt den også.
Spørsmålet mitt er når vil det bli bedre, når vil nedturene bli mindre bratte.
Det eneste jeg ønsker er et liv uten mareritt og angst, slik at jeg kan leve livet med alle farger og ikke bare det svarte og gråtonene som er livet mitt i dag.
Det virker som jeg ikke har noen fine øyeblikk, men det har jeg.
Hesten min gir meg de øyeblikkene som lyser opp det svarte til en gråtone som er mye bedre enn svart, og uten han hadde jeg nok ikke levd i dag.
Men jeg er kravstor for jeg ønsker meg hele fargeskalaen.
Dette ble et veldig rotete innlegg, men jeg orker ikke å redigere, jeg skal ut til han som faktisk kan gi meg litt glede, og satse på at vi får en fin stund sammen.
Det vil kanskje gjøre det lettere å holde ut til torsdagen hvor jeg har første time hos ny behandler.