Jeg har funnet ut av hva jeg gjør feil

En uke har gått siden jeg sendte mailen til nasjonalt kunnskapsenter for vold og traumatisk stress.
Har jeg hørt noe? NEI ikke en gang at de har mottatt mailen.
Jeg regnet ikke med at de kunne hjelpe for de er et forskningsenter, men ja jeg forventet faktisk at de skulle svare at de hadde mottatt mailen og at de ikke kunne hjelpe.
Dagene tikker og går og jeg spiller skuespill for verden.
Jeg føler meg som en løgner eller rettere sagt jeg er en løgner som later som jeg håper på at det skulle finnes en behandler der ute som hadde tålt meg og min historie.
Kanskje en liten del av meg hadde et lite håp, men selv den delen begynner å miste det håpet.
Jeg har noen som bærer håpet for meg som står på, men jeg har lyst til å be de gi opp, men de gjør ikke det uansett hva jeg sier til dem.
Jeg skal holde ut til den datoen jeg har satt for jeg gjør ikke en sånn ting på impuls, heldigvis vil kanskje noen si.
Akkurat nå er jeg vel ikke enig i det for jeg synes det er vanskelig å vente
En skulle jo tro at siden jeg bor der jeg bor så burde det ikke være så vanskelig å finne en god privat behandler, men det viser seg at det er så og si umulig,
Det er vel jeg som er umulig, eller så var det ikke så ille gæli som stemmen i telefonrøret sa den gangen for mange år siden når jeg prøvde å si fra første gangen.
Angsten er skyhøy om dagen, og jeg tror jeg vet hvorfor, jeg er redd for å ikke lykkes denne gangen heller.
Jeg har skrevet det før og jeg mener det, jeg hadde faktisk flyttet hvis jeg hadde visst at jeg hadde fått god og riktig hjelp, men når den ikke finnes i oslo/akershus så er det vel tvilsomt om den finnes noe annet sted.
Noen vil nok tenke hva med Modum bad, men Modum bad vil ha godt fungerende, ikke selvskadene pasienter.
Jeg synes heller ikke Modum bad viser respekt for pasientene når de tar de av ventelista uten en gang å snakke med de eller den som faktisk var min behandler på den tiden.
Kanskje det er det som er problemet siden Modum bad sa nei, så tør ingen andre heller.
Jeg har lest gjennom gamle brev skrevet til behandlere, direktører med kopi til fykeslege osv,osv.
Det er en meget stor FEIL jeg har gjort og fortsatt gjør jeg forteller de høye herrer hva jeg mener jeg TRENGER og det skal du ikke gjøre når du er psykisk syk.
Det skremmer antageligvis vannet av dem, for når JEG vet hva jeg trenger så betyr det også at jeg er i stand til å klage, og da blir jeg jo enda vanskeligere å ha med å gjøre.
Til de som håper på mine vegne, legg bort de tankene om at det finnes hjelp.
Jeg har konkret bedt om hjelp siden høsten 2010 og vært konkret på hva jeg trengte/trenger og det jeg trenger finnes ikke.
Jeg klarer nok å distrahere meg litt til, det er jeg dessverre meg god på, akkurat som jeg er god på å holde avtaler.
Det er en ting som er helt sikkert og det er at jeg ALDRI vil godta å bli krenket på nytt av et system som skal være til for å hjelpe mennesker
Det jeg må gjøre er å bruke 30 sekunder

30 lange sekunder

1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29, 30

De er lange, vært sekund føles som en evighet, 30 lange sekunder

Ikke gjøre noe, bare kjempe i mot, bare holde ut i nye 30 lange sekunder.

Ser på esken, vente i nye 30 lange sekunder

Åpner esken, venter i nye 30 lange sekunder

Har alle i hånden, teller de, hver eneste lille pille, lar det gå nye lange 30 sekunder.

Høre stemmen som buldrer i mitt hodet, holder for ørene, slår hodet mot veggen, må holde ut i nye 30 lange sekunder.

Slik går minutt for minutt, bilder flimrer for øynene mine, må bare holde ut i nye 30 lange sekunder

1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29, 30

30 lange sekunder