Sendt mail til nasjonalt kunnskapsenter om vold og traumatisk stress

Når jeg begynte på denne bloggen så var jeg i en prosess angående oppreisning.
Den prosessen er nå ferdig, jeg fikk "oppreisning" en sum penger for et ødelagt liv.
Det jeg ikke fikk eller får er hjelp til å bearbeide det.
Jeg begynner å bli tom for ord, så jeg tror ikke det kommer så mange blogg-innlegg til fra meg.
I dag har jeg sendt en mail til nasjonalt kunnskapsenter om vold og traumatisk stress.
Nå føler jeg vel at jeg har gjort det jeg kan for å søke/be om hjelp.
Jeg har vel ikke noe tro på at jeg får noen navn eller noe sånt.
De er kanskje høflige nok til å svare at de har mottatt mailen, men dessverre så er de en forskningsavdeling
Til de som orker å lese hele innlegget vil se at jeg stiller noen "krav" til en eventuell behandler, og det skal man vel egentlig ikke gjøre.

Mailen

Hvem er jeg som skriver og ber om hjelp, en hjelp jeg trenger sårt og som har vist seg og være umulig å få fra det offentlige.

Jeg er en dame født i 1961 ble plassert på et kristent barnehjem i mars 1963.

Jeg bodde på det barnehjemmet i 10 lange år.

Når jeg fikk uønsket oppmerksomhet fra et eldre barn når jeg var mellom 9 0g 10 år så ble jeg et vanskelig og umulig barn.

Det ble søkt om fosterhjem til meg og jeg ble flyttet på i desember 1973.

Jeg bodde i dette fosterhjemmet i nesten 1 år før jeg ble kastet ut kvelden etter min mors begravelse eller om det var samme kveld, men det spiller jo ingen rolle.

Etter min mor døde fikk jeg en oppmerksomhet jeg overhodet ikke ønsket fra han som var min far.

Det ble mange tilfeldige plasseringer blant annet var jeg hos min far den julen.

Den julen husker jeg ikke så mye fra og jeg ønsker ikke å huske noe mer nå.

Det jeg vet er at fra nå av og utover så blir jeg alltid dårligere psykisk

Når jeg ble gravid med mitt første barn så dro jeg ned rullgardinene og husket kun kortversjonen som jeg fortsatt pleier å si til de alle fleste.

10 år på barnehjem et par fosterhjem og ellers bare bra, og hvis det kom/kommer med noen oppfølgingsspørsmål så var svaret at ja vi hadde leker og vi fikk mat.

Snøballen begynte å rulle i januar 1997 hvor jeg får en telefon om at han som var min far er død

Jeg hadde fått mitt tredje og siste barn 11 desember 1996.

Jeg dro aldri i begravelsen selv om jeg fikk høre fra noen i den byen at jeg burde vise han min siste respekt.

Jeg tok utdannelse som vernepleier i voksen alder jeg var ferdig utdannet i 1996 og har jobbet fram til 2004, så jeg var en gang et såkalt vellykka case(trodde jeg)

Jeg tror jeg hadde mitt andre opphold i psykiatrien i 2005, det første hadde jeg på 70-tallet etter et selvmordsforsøk. Det oppholdet var kun oppbevaring og det står svart på hvitt at ingen behandling ble gitt.

Siden 2005  har jeg vel vært inn og ut, utenom det siste året kun inne til en vurdering og så ut igjen.

Jeg har mange og alvorlige selvmordsforsøk bak meg, det er et under at jeg har overlevd i følge fastlegen min.

Når jeg har forsøkt og ta livet mitt så har det aldri vært et rop om hjelp, de har vært planlagt over lang tid, grunnen til at jeg setter en dato er at jeg under den tiden faktisk forsøker å finne hjelp eller grunner til å ikke begå selvmord.

Jeg har hatt noen behandlere gjennom disse årene, de fleste har vært redde for å gjøre meg ustabil, så det de har klart, er å gjøre meg stabilt ustabil.

Jeg har også vært på vurderingsopphold på Modum bad, og fikk stå på venteliste et år. Jeg ble tatt av ventelista uten at de snakket med meg med begrunnelse at jeg var for syk.
Etter den opplevelsen har jeg mistet tiltroen til at Modum bad er de beste på traumebehandling
Jeg har også hatt en psykolog som jeg begynte å stole litt på, etter den første hesten min døde og jeg ikke kunne gå inn på noen avtale om å ringe en fremmed person på DPS så ble jeg avsluttet der og da.
Til hennes forsvar så var hun gravid og skulle ut i svangerskapspermisjon i begynnelsen av november og mest sannsynlig hadde hun ikke klart å finne noen som kunne ta over for henne.Jeg fikk en ny psykolog i slutten av februar i de få månedene jeg gikk hos han var han opptatt av kriseplan, noe som viste seg og være umulig å få til pga rigide regler i ahussystemet.Jeg fikk også tilkjent kommunal oppreisning like før jeg avsluttet hos han.Grunnen til at jeg avsluttet var at det han kunne hjelpe meg med var distraksjon og eventuelt en kontakt i hjemmetjenesten noe jeg takket nei til.

Å distrahere meg er noe jeg er utrolig god på og det er ikke det jeg trengte/trenger hjelp til.

Jeg trengte/trenger hjelp til hvordan jeg skal forholde meg til min egen historie og følelser uten å gå i mareritt/flashbakcs

Problemet med distraksjon er at det gjør meg så utrolig sliten at jeg til slutt gir opp, jeg orker ikke mer. Jeg forklarte dette til han i et brev og lurte på om det virkelig var alt han kunne hjelpe meg med, og svaret slik jeg oppfattet det var at det var det han kunne gi meg.

Jeg tror ikke han skjønte hva et slikt tilbud gjorde med meg , men til hans forsvar så tror jeg han var ung og uerfaren og jeg er en skremmende pasient med egne meninger.

Hva mener jeg med skremmende pasient? utagerer jeg? ja, men kun på meg selv . Jeg har aldri lagt hånd på et annet menneske og håper jeg aldri kommer til å gjøre det.

Jeg sitter også igjen med følelsen av at de er redde for mine følelser og det gjør meg igjen livredd, så jeg holder det igjen så ingen andre skal se hvordan jeg egentlig har det..

Jeg tar meg sammen til jeg ikke klarer det lenger og da ender det som regel i et alvorlig forsøk på å ta mitt eget liv

Jeg er utrolig flink til å ta meg sammen.

Noen sier at jeg har en disossiativ lidelse, men jeg kaller det knust sjel.

Ja det er noen i meg, men alle er meg.

Den ytre selvskadingen har avtatt eller jeg klarer å komme meg i det indre rommet hvor den sinte delen ikke har adgang.

Den indre selvskadingen/selvmobbingen har derimot økt kraftig det siste året og for å være ærlig synes jeg den er verre enn et kutt for etter et kutt kunne det hende at jeg fikk en liten pause fra den indre selvmobbingen/selvskadingen.

De som skal hjelpe synes det helt motsatte.

Jeg har konkret bedt om hjelp siden 2011 hvor jeg listet opp hva jeg jeg behøvde, men da ble døra lukket.

Jeg har opplevd til dels store krenkelser i det psykiske helsevesen, men også opplevd noen fine enkeltpersoner som virkelig prøvde å jobbe for at jeg skulle få det bedre.

I dag har jeg kommet til et punkt hvor jeg nekter og la meg krenke og jeg er heller ikke villig til å ta risikoen på det.

Jeg ønsker faktisk å leve, men nå bare overlever jeg og det er ikke et liv og jeg orker ikke å overleve så lenge til.

Hva trenger jeg?

Jeg trenger en behandler som tør å ta sjansen på at jeg blir mer ustabil i behandlingen.

Jeg trenger en behandler som ikke er redd for mine følelser selv om de kan virke ekstreme og voldsomme.

Jeg trenger en behandler som er stabil, og som tåler at noen i meg vil avise en behandler gang på gang, og som “ikke” godtar at jeg vil avslutte all behandling fordi det gjør for vondt.

Jeg trenger en behandler som godtar at jeg er flere enn 1 og at det er ikke bestandig den “samme” som kommer til timene eller går fra timene.

Jeg trenger en behandler som ikke blir redd og tror at et kutt er det samme som et selvmordsforsøk, men skjønner at den sinte delen har straffet en av de andre fordi de/den har sagt noe de ikke hadde lov til å si.

Jeg trenger en behandler som tåler historien min uten og bli redd eller gjør det motsatte bagatelliserer den.

Jeg er villig til å godta at det kanskje blir mer straffereaksjoner fra den sinte hvis jeg begynner i terapi og en behandler må også være villig til å ta den risikoen at jeg blir “straffet” av den sinte

Jeg trenger en behandler som er villig til å få en mail i etterkant av en time om hvordan timen opplevdes og hva som skjedde i etterkant.

Jeg har sjelden eller nesten aldri opplevd at det har blitt spurt eller snakket om, og det trenger jeg.

Akkurat dette punktet er viktig for meg fordi jeg jeg har lettere for å skrive enn for å snakke.

Noen ganger så trenger jeg et tema for timen for å forberede meg på hva som skal snakkes om.

Jeg trenger en behandler som kjemper sammen med meg og ikke minst  for meg.

Jeg trenger en behandler som tør og ta ansvar når jeg ikke er i stand til det selv og bare sier at det går greit eller bra.

Det er viktig at dette er avklart på forhånd og ja det vil bli harde forhandlinger og jeg vil mest sannsynlig bagatellisere at det er noe fare på ferde, mest sannsynlig vil jeg avslutte behandlingen fordi noen i meg synes behandleren er en dust.

Jeg trenger en behandler som tåler at jeg blir tilsynelatende fly forbanna, men sannheten er at jeg virker sint når jeg blir redd.

Jeg trenger en behandler som tør å presse meg selv om jeg svarer vet ikke eller det går “greit”

Jeg er en avtalefrik og inngår jeg en avtale så holdes den, hvis den blir brutt så vil en behandler få beskjed om at nå gjelder ikke avtalen lenger før jeg bryter den, og det er ofte et varselsignal

Jeg avlyser ikke timer i hytt og pine, jeg møter opp selv om jeg ikke har lyst eller har “lov” til å gå.

Hvis jeg avlyser timer så er det ofte et varselsignal om at jeg er ganske så dårlig og mest sannsynlig har planer om å ta mitt eget liv i nær framtid.

Jeg har en stor porsjon med galgenhumor som kan virke merkelig for mange.

Jeg elsker dyr og har egen hest, men når flashbackene/marerittene er på sitt verste så får jeg ikke til å ri eller søke trøst hos hesten

Jeg har store problemer med å lyve, men kan virke unnlatende og lite villig til å svare på direkte spørsmål i fht hva slags planer jeg har i forhold til dette med å ta livet mitt.

Jeg kan ikke love at jeg ikke vil forsøke å ta mitt eget liv, men jeg kan garantere at det ikke vil skje på impuls.

Jeg har aldri prøvd å ta livet mitt i affekt over andre mennesker, det er kun fordi jeg ikke lenger ser noen løsning og fordi jeg er så sliten av å ta meg sammen det skjer.

Jeg har også blitt fortalt at jeg er kronisk suicidal, noe jeg er sterkt uenig i.

Jeg har til nå vært kronisk overlevende og akkurat nå sier jeg dessverre.Jeg har et veldig lite nettverk og ikke noe sikkerhetsnett utenom telefonsamtaler med en dame i Arendal.

Jeg kjenner noen som jobber innenfor systemet som prøver å finne noen på det private markedet, men de har fortsatt ikke klart å finne noen som kan eller har tid til en sånn en som meg

Det er en lang og rotete mail, men jeg håper at du har skjønt essensen i dette.Jeg vet og skjønner at jeg er en risikopasient som svært få tør å hjelpe, jeg sitter igjen med en følelse at jeg ikke er verdig den hjelpen.
Dessverre så står det ikke noe om hva den enkelte behandler er flink eller god i, og referanser er håpløst å få og de fleste skygger banen når de får min forhistorie.
Jeg skjønner jo at de blir redde, men betyr det at sånne som meg ikke kan få hjelp?

Allikevel har jeg tatt mot til meg og spør vet du om noen som tør eller kan hjelpe meg