Veien

Det er skummelt å kjenne på håp, for å være ærlig så skremmer det nesten vannet av meg.
Jeg planlegger, drømmer og ikke minst jeg sier JA til å være med på noe jeg ikke kan.
Den sinte er jo ikke så veldig fornøyd med meg akkurat nå, men kanskje jeg en dag får henne med på mitt lag, og hvis hun kommer på mitt lag da vil vi være uslåelige.
Jeg skrev en tekst for noen år siden som jeg kalte veien.
I dag kan denne teksten tolkes på en annen måte enn da jeg skrev det.
Nå kan jeg vel si at både stedet og veien er ukjent.
Jeg vet ikke hvor jeg går og hvordan veien blir, men jeg har hvertfall tenkt å gå den, så får jeg se hva som gjemmer seg bak neste bakketopp og sving

Veien

Hun har gått denne veien før

Hun ender alltid dit, til enden av veien

Hun har gått mange veier

Men ingen har ført henne dit hun vil

Hun har snudd og gått tilbake

Hun har gått uendelige skritt

Skritt som ikke har ført henne dit hun ville.

Hun har grått usynlige tårer, som ingen så

Hun har skreket lydløse skrik, som ingen hørte

Nå står hun igjen ved enden av en kjent vei

Hun vet at hun nå slipper å gråte de usynlige tårene som ingen kan se

Hun vet hun nå slipper og skrike de lydløse ropene om hjelp, som ingen kan høre

Hun blåser lysene ut, lukker døren stille igjen

Hun kjenner roen brer seg i kroppen.

Stedet er ukjent, men veien er kjent.