Jeg satt og pratet med en av de jeg leide av i sommer.
En dame med mye erfaring antageligvis både på godt og vondt.
Hun driver og lager mat og vi snakker, hun spør og jeg svarer og motsatt.
De er fosterforeldre, og mine spørsmål handler selvfølgelig om hvorfor de valgte og bli det.
I løpet av samtalen så dreier temaet seg inn på min historie i og med at jeg personlig har erfaring med å være fosterbarn.
Jeg tror jeg forteller en av de "snille" historiene, og jeg ble nesten blåst av stolen av hennes reaksjon.
Når hun sier stakkars liten jente.
Der og da skjønte jeg det ikke, det var jo min skyld det som skjedde og dessuten så var det jo ikke så ille.
Det skapte nok en del kaos på innsiden både fra den lille jenta og ikke minst fra den sinte.
Den lille synes nok at det var godt at noen synes at det de gjorde den gangen var dumt. Den sinte ville overhodet ikke høre noe om at det var synd på noen.
Det er faktisk første gangen noen spontant har kommet med en slik reaksjon, og hvor jeg følte at noen faktisk trodde på meg.
Det er ganske rart for i løpet av disse årene så har jeg aldri fått en slik reaksjon og jeg har sjelden følt at noen har trodd på meg.
Det er noen som tror på meg og som viser det, men innenfor systemet har jeg aldri følt meg hørt, sett eller trodd.
Det er ingen som jeg kan huske av behandlere som har sagt dette er for jævlig, stakkars deg.
Jeg mener ikke at jeg skal gjøres til offer, men for å komme videre må noen faktisk hjelpe meg med å erkjenne at det jeg opplevde var jævlig og at jeg burde ha rett til å reagere.
De burde ha hjulpet meg til sørge over en tapt barndom i stedet setter de på seg et empatisk filter.
De sier at jeg må være her og nå, og jeg skulle så gjerne ønsket at jeg kunne være det.
Hvis den dagen kommer at noen ser alle i meg og er villig til å gi de den trøsten de trenger, og ikke minst lærer meg hvordan jeg skal trøste og berolige de.
Men i dagens terapi-rom så forholder de seg til den voksne og ser ikke at de gjør overgrep på akkurat samme måte som hun i telefonkiosken som sa "Det er ikke så ille gæli"
Denne damens spontane reaksjon gjorde antageligvis mer for den lille jenta på innsiden enn år med såkalt terapi.
En tekst jeg skrev etter en time hos en såkalt behandler
Hører du
Hører du?
Hører du ordene jeg ikke får sagt?
Jeg tror du vil høre, men jeg tror ikke du kan skjønne de
usagte ordene
Ser du?
Ser du de usynlige tårene som renner sakte nedover kinnet
mitt?
Jeg tror du ser, men du vet ikke hvordan du kan trøste meg
Lytter du?
Lytter du virkelig til det jeg sier, eller hører du bare
det som passer inn i din oppfatning av meg
Jeg tror du lytter, og samtidig så skremmer det deg, for
hvor skal du gjøre av den smerten som kommer fra meg
Så du setter på et filter, nikker empatisk på de riktige
stedene, og sier de riktige ordene
Jeg går fra deg og skjønner at du ikke har hørt, sett
eller forstått.
Skrevet 15/8 2009
Hei.
SvarSlettJeg kjenner jeg blir både opprørt og frustrert over det du skriver. Om en har opplevd en vond barndom, slik jeg forstår du har, så skulle det da bare mangle om en ikke skulle møte den forståelsen kvinnen du nevner ga deg. Barn har ikke ansvar for sine oppvekstvilkår, eller de overgrep de blir utsatt for.
At behandlerapparatet ikke klarer å sette seg selv der du er i tanker, følelsesliv og minner, er også nærmest uforståelig. Du må ha vært særdeles uheldig med behandlere, eller jeg må ha vært veldig heldig.
For en tid tilbake malte jeg et bilde jeg kaller Regresjon. Det er et selvportrett med kyse, og en klokke på hodet som viser tiden baklengs. Det er utstilt akkurat i disse dager. Jeg går ikke i behandling nå, men jeg gjorde det for 7-8 år siden. Og to representanter for behandlerne mine fra den tiden stilte på åpningen, slik de gjør på alle åpninger jeg har. De hadde ingen problemer med å forstå hva dette med regresjon innebærer. Noe de heller ikke hadde da de var behandlerne mine. Du kan se bildet her:
https://www.facebook.com/photo.php?fbid=540166746037708&set=a.540166696037713.1073741830.222130304508022&type=1&theater
Ha en fin kveld.:)
Bjørn
Jeg tror du må ha vært utrolig heldig med dine behandlere.
SlettProblemet er med en slik lidelse er at behandlere ofte kun ønsker å forholde seg til den voksne delen, de glemmer eller vil ikke ha noe med de andre og gjøre.
Jeg kan på en måte forstå det, for i de delene er det en sorg og et sinne som nok er vanskelig og ta i mot.
Jeg har sett på bildene dine og de sier mer enn 1000 ord. Du er en dyktig kunstner.
Hei igjen.
SlettMitt utgangspunkt for det jeg sa tidligere går ikke på hvilke lidelse det gjelder, for jeg vet jo ingenting om diagnosen din, eller hva du sliter med, så der skal jeg trå forsiktig. Kun det lille som sto om en vanskelig barndom, og hvordan du ble møtt, vet jeg noe om.
Jeg tenker generelt i forhold til dette med barndommen, at en må få lov til å "gå tilbake", og det virker rimelig på meg at en da også må bli møtt der en går. Om en ble utsatt for noe som syvåring, og ripper opp i det, må en få lov til å føle og reagere som en syvåring. I det minste i terapi. At du ikke finner forståelse og støtte i en slik tilnærming synes jeg er lite holdbart. Men jeg er ingen psykolog, og uttalelsene er ikke ment å framstå som annet min fornuft.
Takk for rosen ang bildene.
Sirkelen maleriene mine er stilt opp i er ment å si noe om at tiden vi lever ikke alltid er som en linje, men at den også kan tenkes som en sirkel,samtidig som en er hele sirkelen hele tiden. Det en har opplevd, det som er nå, og det potensialet som ligger i en med tanke på veien framover. Jeg tror ikke så mye på å legge ting bak seg, men mer på å lære seg til å leve med hele seg og hele sin historie og sine muligheter. Mens lakenene har jeg fått donert fra Haukeland Sykehus. De er ment å si noe om fasade. Vi forsøker ofte å vise en hvit fasade, men liksom lakenene ikke forteller noe om hvem som har ligget på dem, om de har vært fysisk eller psykisk syke, om noen har født på dem eller dødd, vil også vår fasade tviholde på sin historie. Mens mennesket oss ligger innenfor, med all vår sårbarhet, skam, håp og drømmer. Men sirkelen av bilder er ikke sluttet, det finnes en åpning. Jeg tenker at om en går inn i sirkelen min, så er det et valg en tar. Og samtidig får lov til å ta. Det ligger en invitasjon i de fleste av oss, men åpningen er ikke alltid så stor, så det kan være lett å overse den. Alle maleriene er selvportrett, koblet til min historie. Dette var kortversjonen av tankene rundt utstillingen.:)
Ha en fortsatt fin kveld.:)
Bjørn